Noe av det jeg liker best med det å være proffbokser er den dedikasjonen det krever.

Før hver kamp går jeg inn i en boble i to måneder. Det er to måneder som er veldig harde, men samtidig veldig gode.

I de to månedene spiser jeg bra, legger meg tidlig til sengs og holder hodet mitt så positivt som mulig. Det eneste jeg tenker på er kampen jeg skal gå. Dagene blir strukturerte og veldig monotone. Å trene, spise og sove er virkelig nesten det eneste som skjer dag inn og dag ut.

Det er ikke alle som klarer å leve et liv på denne måten. De fleste blir lei før eller siden. De vil heller tilbringe mer tid med familie og venner, og så vil de spise hva de vil. For å være helt ærlig så blir jeg lei av det vanlige livet utenfor en treningsleir etter bare noen dager. Det er ikke noe for meg. Etter en kamp kan jeg få impulser til å spise dårlig mat eller sitte oppe lenge, men det får meg ikke akkurat til å føle noe bra.

De beste fra Cuba blir ikke alltid bra proffer

Cuba har i en årrekke hatt verdens beste amatørboksere, men det er ikke alle som har blitt bra proffer. Jeg vil ikke si at noen av de har manglet evnene til å bli bra proffer, men det er mange som ikke har hatt den samme dedikasjonen etter en liten smak på frihet, og ikke minst penger. Det er fullt forståelig. I Cuba finnes det ikke akkurat så mange muligheter.

I fjor tapte to ganger olympisk mester Robeisy Ramirez proffdebuten sin. Han virket utrent og umotivert da han gjorde en skuffende innsats på et Top Rank-stevne i Philadelphia. Ellers er kanskje tungvekteren Odlanier Solis, som blant annet hadde ett OL-gull og tre VM-gull som amatør, den aller største skuffelsen. Han bare raste opp i vekt med en gang han ble profesjonell i Hamburg for Arena Box-Promotion.

Fremtiden som profesjonell er alltid uviss

Å ha en kamp i sikte gjør meg motivert og fokusert. Det er det mest meningsfylte jeg gjør. Jeg fikk aldri den følelsen like sterkt da jeg var amatørbokser. Ja, jeg var helt fanatisk opptatt av boksing da også, men det ble liksom så mange turneringer og kamper hele tiden. Det holdt å være litt fokusert på alle kampene. I proffboksing går du naturlig nok ikke langt på nær like mange kamper. Da blir hver kamp mye viktigere. I amatørboksing går du ofte kamp igjen neste helg, men i proffboksing venter du noen ganger i flere måneder før du får en ny mulighet, hvis du i det hele tatt får sjansen igjen. Fremtiden som profesjonell er på mange måter alltid uviss.

Nå i koronatiden holder jeg mest fokus på å utvikle bokseteknikken og vedlikeholde den fysiske formen. Det er aldri for sent å forbedre seg, og selv om jeg ikke har en kamp spikret foran meg akkurat nå, så vet jeg at det kommer til å komme en dag. Derfor kan jeg like gjerne holde alt i gang.

Det er ikke alltid lett å være like fokusert hver eneste dag, spesielt nå som hele situasjonen med kamper er uviss, men boksing er en livsstil. Det har riktignok blitt sagt hundrevis av ganger før, men det blir ekstra tydelig i denne tiden.

YouTube

Når dere har kommet så langt som dette så kan dere like gjerne abonnere på YouTube-kanalen min. Jeg kommer med videoer ukentlig. Her er den siste videoen: