I dette innlegget har jeg valgt å skrive om noe som det blir sagt svært lite om, nemlig selvmord. Årsaken til at jeg vil dele noen ord om dette er fordi jeg vet det kan være hjelpsomt for flere der ute.

Hvordan kan jeg slite med selvmordstanker? Dette har jeg blitt spurt flere ganger enn jeg kan telle. Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar på spørsmålet, men nå skal jeg komme med noen av mine erfaringer rundt dette, og kanskje det kan gi litt forståelse.

Først vil jeg bare slå fast at dette er noe som hendte meg for noen år siden. Jeg skrev riktignok dette nå nylig, men det er bare noen minner jeg sitter igjen med. Dette er ikke noe nytt. Det er med andre ord ingen grunn til bekymring. Jeg klarer meg.

Selvmordstankene mine kan hovedsaklig oppstå av to grunner. Den ene årsaken er om jeg er deprimert over en lengre periode, og den andre er om jeg plutselig får veldig intens angst. Det første alternativet føler jeg er lettere å styre unna, men det andre er litt mer uforutsigbart. Det kan komme og gå på en helt vanlig dag.

Betraktninger om å ta sitt eget liv

Jeg har hatt forestillingen om å dø og om å ta mitt eget liv siden jeg var veldig ung. Det virket tryggest om jeg holdt det for meg selv, så jeg sa det aldri til noen.

Kroppen min gjorde alltid sitt beste for at jeg skulle overleve. Det var bare noe i hjernen min som var såpass kraftig innøvd som ville overgå kroppens vilje. Det virket så naturlig.

Jeg romantiserte tidlig døden. Det virket attraktivt. Jeg plasserte det på en pidestall. Det var en slags høyere status som kunne oppnås. Det var så mye bedre enn å leve.

Å ville ta mitt eget liv var en tilstand som krevde enslighet. Jeg lot ikke noen kontakte meg. Jeg ble stum. Jeg hadde ikke behov for å si noe. Stegene mine ble langsomme og kontrollerte for å ikke vekke noens oppmerksomhet.

Siden jeg ikke fikk sove brukte jeg nettene på å planlegge hvordan jeg skulle forsvinne. Jeg var på utkikk etter den mest effektive metoden som var realistisk å gjennomføre.

På dagtid så jeg syner om jeg gikk ut døra. Det var for mange inntrykk. Jeg kjente ikke igjen stedene jeg gikk. Jeg så en himmel som var uklar. Det ble aldri helt lyst ute. Jeg så meg selv fra et fugleperspektiv. Ved nærmere inspeksjon så jeg at jeg var død. Stemmene jeg hørte ble kraftigere, og de sa tydelig at jeg måtte drepe meg selv.

Jeg ville ikke gjøre det for å vekke oppmerksomhet eller fordi jeg ville ta hevn på noen. Jeg ville bare gjøre det fordi jeg ikke orket å leve mer. Da alt virket meningsløst var det det eneste alternativet. Det fantes alltid en utvei. Jeg trodde det skulle være en lettelse å vite at det fantes en vei vekk fra alt, men der og da var ingenting en lettelse.

Jeg var ikke redd for den fysiske smerten. Jeg var mer redd for at jeg ikke skulle klare å gjennomføre det og at jeg kom til å ende opp som en slags grønnsak. Uansett om det kom til å gjøre vondt eller om jeg kom til å ende opp som en grønnsak, så var det bare noe jeg måtte gjennomføre.

Tidsperspektivet mitt forsvant. Dagene fløt inn i hverandre. Før jeg visste ordet av det var jeg innlagt på akuttpsykiatrisk aveling uten at jeg klarte å forstå alle stegene jeg gikk gjennom for å komme dit.

Boksing hjelper

24. april går jeg om Eurasian Boxing Parliament sin tittel i lett tungvekt. Jeg kan si veldig mye om kampen og tittelen, men jeg føler mye av det allerede ligger ute i forskjellige aviser, blant annet her: https://www.fvn.no/sport/lokalsporten/i/lA0q8k/den-stoerste-kampen-i-min-karriere

Det jeg vil få frem er at boksing hjelper. Boksing hjelper meg med å holde unna selvmordstankene. Å gå på trening to ganger om dagen gir meg en fast struktur, og det å ha en kamp i sikte gir meg et mål jeg kan sikte mot. Ellers blir alt fort meningsløst.